Å være i India i jula var fantastisk. Ikke bare var det helbredelse i sola, 30 varmegrader, palmer, sandstrender, nydelig og billig mat og gjensyn med Maria, men inderne selv er det vennligste folkeslaget jeg har møtt.
De er direkte, noen er mest interesserte i pengene dine, mange er interessert i knytte kontakter, mange er interesserte i å øve på engelsken sin, mange er glade i utlendinger og ingen er redde for å snakke med deg. Og det gjør de, med hjertelighet og hjelpsomhet, selv om passiaren bare varer i to minutter. De eneste flaue og tilgjorte menneskene jeg så i India var turister. Mulig jeg bare er naiv, men altså, denne åpenheten var utrolig å oppleve for en kjølig nordeuropeer som meg. Det er så en kan lure på hva som feiler oss nordmenn, som virker så redde både for utlendinger, naboen og oss selv.
Samtidig er det mye som skjer bak kulissene i India. Enkelte ting er tabu og triksing og miksing er nasjonalsporten. Noe av triksingen og miksingen er av negativ art, men det meste av den handler om å få ting til å skje - tross alt. Indere er doers, handlingsmennesker. I alle fall i sør der jeg var, og i Bombay.
Det er et kaotisk land, og kanskje liker og takler jeg kaos spesielt godt (eller ikke), men samtidig er det stell og system i kaoset. Alle er innstilte på å aktivt flyte med, og dermed er India et overraskende velfungerende land, til tross for store klasseforskjeller, sprengt infrastruktur, religiøse forskjeller, offentlig korrupsjon og høy nasjonalistisk faktor. Summen av India blir tross dette overveldende positiv, mest på grunn av indernes overveldende livsvilje og livsglede.
Jeg vil veldig gjerne tilbake dit.
