Hvem innbiller du deg at du er?
Jeg driver og leser en bok: "Cunning" - av Dan Herzog. Den snakker bredt om "cunning", altså om "det å være lur". Den spør blant annet: Er bruktbilselgerens åpenhet falsk, eller må den ikke faktisk være ekte for at du skal tro på den? Hvordan går i så fall en bruktbilselger frem for å virkelig bli åpen?
Jeg tror svaret er at han må overbevise seg selv om at han er åpen.
For er det ikke slik at mye av det vi er, er vi fordi vi tror vi er det? Om jeg tror jeg har et sexy blikk så vil jeg oppføre meg deretter - øyeflørte med alle, og så får jeg bekreftelse på at jeg har et sexy blikk - gjør jeg ikke? Om jeg tror jeg er flink til å tegne så tegner jeg mer, og så blir jeg flinkere? Om jeg tror jeg er ærlig og snill så blir jeg det?
Nei, dette stemmer jo ikke alltid. Er jeg en hyppig voldelig dørvakt så er jeg ikke så snill - selv om jeg tror jeg er det, og er jeg en korpulent 40-åring så er sjansene liten for at jeg skal kunne bli den nye Miss World. En må ha en viss grad av selvinnsikt for å kunne vite hva en kan innbille seg at en er og ikke.
Eller er det slik at han som kler seg i drag og ønsker å bli Miss World faktisk selv tror at han kan bli det? Av og til er vel drømmen og lengselen om å være noe nok, eller kanskje til og med bedre enn å faktisk være det. Jeg kan drømme om å være kjendis, men jeg tviler på at jeg hadde likt oppmerksomheten og det å bli gjenkjent overalt.
Er det "juks" av bruktbilselgeren å "programmere" seg selv til å tro at han er åpen? Om det er, er det i så fall "juks" om jeg f.eks prøver å programmere meg selv til å tro at jeg er et naturtalent når det gjelder kickboxing?
Er det metoden eller målet som er tvilsomt i tilfellet med bruktbilselgeren? I fall det er målet, hvorfor er det galt?
Hvilke mål har du med å tro at du er den du er?
Jeg tror svaret er at han må overbevise seg selv om at han er åpen.
For er det ikke slik at mye av det vi er, er vi fordi vi tror vi er det? Om jeg tror jeg har et sexy blikk så vil jeg oppføre meg deretter - øyeflørte med alle, og så får jeg bekreftelse på at jeg har et sexy blikk - gjør jeg ikke? Om jeg tror jeg er flink til å tegne så tegner jeg mer, og så blir jeg flinkere? Om jeg tror jeg er ærlig og snill så blir jeg det?
Nei, dette stemmer jo ikke alltid. Er jeg en hyppig voldelig dørvakt så er jeg ikke så snill - selv om jeg tror jeg er det, og er jeg en korpulent 40-åring så er sjansene liten for at jeg skal kunne bli den nye Miss World. En må ha en viss grad av selvinnsikt for å kunne vite hva en kan innbille seg at en er og ikke.
Eller er det slik at han som kler seg i drag og ønsker å bli Miss World faktisk selv tror at han kan bli det? Av og til er vel drømmen og lengselen om å være noe nok, eller kanskje til og med bedre enn å faktisk være det. Jeg kan drømme om å være kjendis, men jeg tviler på at jeg hadde likt oppmerksomheten og det å bli gjenkjent overalt.
Er det "juks" av bruktbilselgeren å "programmere" seg selv til å tro at han er åpen? Om det er, er det i så fall "juks" om jeg f.eks prøver å programmere meg selv til å tro at jeg er et naturtalent når det gjelder kickboxing?
Er det metoden eller målet som er tvilsomt i tilfellet med bruktbilselgeren? I fall det er målet, hvorfor er det galt?
Hvilke mål har du med å tro at du er den du er?
posted by nemolom at 19:49
3 comments
