Om å Falle

For 18 år siden, da lillesøster Cathrine så vidt hadde lært å prate så diktet hun opp sin egen forbannelse: "Gå og dett".

Jeg tenkte på det i dag, da jeg så fra trikkevinduet en ung mann skli overende på fortauet. Han kom seg raskt opp igjen, men hva var det slags uttrykk jeg så i ansiktet hans? Jeg så ikke smerte, selv om jeg er sikker på at han hadde det vondt - han falt på rompa uten å rekke å ta seg for. Mest av alt så han forarget ut.

Hva er det som er ergelig med å falle? Det er ubehagelig med smerte - ja, ubehag er faktisk hele poenget med smerte. Via ubehaget gjør kroppen oss oppmerksom på at ikke alt er slik det burde være. Kanskje var den ubehagelige smerten en grunn til ergelse, men jeg tror ikke det var hele grunnen.

Det å falle er et statusfall. Sammen med andre mennesker er det viktig at vi viser at vi har kontroll over kroppene våre. Et fall viser mangel på kontroll, mangel på beherskelse. Kanskje er et fall også et tegn på hovmod - i sin iver etter å vise hvor dyktig han er så glemte han å være forsiktig, og falt.

Men kanskje ble han også ergelig fordi at mens han var trygg, på topp og i godt humør, så minnet verden ham på at uansett hvor trygg vi føler oss så kan alt plutselig snu - uten at vi hverken kan forutse det eller kontrollere det.

Uansett, så lenge vi kommer oss opp igjen så er det ingen fare.